Det er lunsjpause , men innen hun går og spiser, så ringer hun hjem for å få visshet for at alt går bra med ungene som er alene hjemme.
Maja og Mats hadde lett for å bråke og krangle seg imellom, særlig hver gang Mats ikke lot seg kommandere av sin 2 år eldre søster, som betraktet ham som lillebroren fremdeles! Enda han er fylt 10 år!
Rart at ingen svarer telefonen?? Det er ikke vær å gå ut i, snøen fyker utenfor ser hun, og sola er borte. Men så er de vel inne hos noen venner, da naturligvis! Selv er hun glad hun har kantine å gå til..
i samme hus som hun jobber! Monalisa Frantzen er web-designer i et reklamebyrå på Oppdal, en jobb hun trives med.
Ute på parkeringsplassen er det ufyselig vær, med iskald sno som biter i kinnene, der hun står og venter på sin mann sånn i fra ca.15.30-tiden.Påsketrafikken er begynt å merkes,med masse biler.Så lang tid det tar, han er visst blitt forsinket? Da han endelig kommer, så skynder hun seg inn i den varme bilen.Det hadde gått et stort snøskred i Dovrefjell med stor-utrykning av sykebiler og rednings-mannskaper, med trafikk-kork og lange køer som resultat, kunne han fortelle....!
De låser seg inn hjemme, og blir forskrekket over hva de får se: Litt av et grisehus. Ungene er ikke hjemme. De har rotet til og bare gått fra!
På komfyren har det kokt over av kakao som er fastbrent i platen, det ligger eggeskall og søl på kjøkkenbenken, et halvt kneip ligger inntørket på brødfjela. Så ser de at appelsinene er borte ifra fruktfatet. Monalisa og Willie Frantzen ser på hverandre. 2 sjeler, en tanke: "De har nå vel aldri....!?" Og de springer ut til sportsboden. Som de fryktet: Begge ski-parene er borte! Likedan ryggsekkene med termoser og sitteunderlag. Willie stønnet: "De ulydige rakkerungene har gitt seg ut på skitur til Dovrefjell på egen hånd!" Det hadde de fått strengt forbud mot å gjøre p.g.a. de mange farlige stupene, også skredfaren ,ikke minst... Angsten grep skikkelig tak i Monalisa ."Å herregud, også nå som det er gått ras der...tenk om...åh ja,tenk om
de er blitt tatt av snøskredet....?"
De var ikke hjemme da jeg ringte for mer enn 5 timer siden heller!"
Gispet Monalisa. "Og det sier du nå for det første?" er svaret hun får.
"Hva i all verden skal vi foreta oss nå da? Ringe lensmannen ? Røde kors?
Vi må for all del ikke la panikken få overtaket på oss. Nå gjelder det" ! Willie roper det ut.
    Karin Holm Myhre
 

I mellomtiden hadde Maia og Mats skjønt at det begynte å bli dårlig vær, og at de måtte komme seg av gårde. De tok på seg skiene i en fart og kjørte nedover, men samtidig litt bortover da det var så bratt. Termos og den ene sekken hadde glemt igjen. Men det fikk de bare glemme nå. Snøen kom tettere og tettere, og vinden var forfredelig kald. Mats begynte å bli veldig redd. Han begynte å gråte. Maia forsøkte så godt hun kunne å trøste ham.

Etter en liten stund var det noen som hørte gråten til Mats. Det var noen fra Røde kors. De hadde gått litt rundt og opp i fjellet da det var meldt om uvær og fare for skred. Maia og Mats ble kjempeglade da de hørte noen rope; "hallo, er det noen der"? Det var umulig å se dem noen steder, for snøen lå så tett. Men de forsøkte å gå etter lyden. Igjen ropte noen "hallo, hvor er dere?" Plutselig kom en hund rett foran dem. Den logret og bjeffet, og like etterpå kom de voksne fra Røde Kors. Alle ble glade for at man hadde funnet hverandre. Maia og Mats ble brakt ned til Røde Kors hytten. De fikk varme ulltepper rundt seg og varm kakao. Det gjorde godt.

Etter en liten stund fikk de ringt hjem til foreldrene som i mellomtiden hadde vært veldig engstelige. Forsøkt å ringe til venner for å høre om barna var der.  Det ble et gledelig gjensyn når Maia og Mats endelig ble kjørt hjem. Lykkelig over å ha unngått snøskred og det som verre var, lovet de å aldri legge ut på tur alene mer. Det var helt sikkert.!
    Mette Jacobsen