Veien over Høydalsmo snødde igjen som vanlig, tung våt nysnø også skulle vi ned bakkene til Dalen før nok en oppstigning på dårlig kjerrevei, men hva gjør vi ikke for å komme på påskefjellet.

Dette var 3 gangen vi skulle være med noen venner på påskeferie. Ei lita hytte uten strøm, uten innlagt vann. Den eneste luksusen var at doen var i tilknytning til hytta og at vi hadde gassbluss og ikke primus.

Vi, var to fedre og tre jenter. I den ene bilen mine på 6 og 10 år i den andre ei på 9 år. Mødrene måtte være hjemme i byen til onsdag ettermiddag p.g.a. studier og jobb. Det var første gang at pappaene skulle ha med jentene først og forventningene var store. Tidligere påsker hadde vi laget en tradisjon med å fortelle spøkelseshistorier før leggetid. Det var omtrent umulig å få inn radio så underholdningen måtte vi finne på selv. Spøkelseshistoriene ble laget med at en av de voksne kom med en start også gikk historien rundt ved at alle laget sin fortsettelse. Omtrent slik barnetimeboka ble laget i sin tid. Ungene var nok mer groteske i sine deler av historiene som ble til rundt peisen, enn fra de voksne.

Denne gangen uten mødrene hadde vi lovet at vi, fedrene, skulle fortelle en helt spesiell historie. I min bil var det ikke så rent lite press for å røpe noe av opplegget. Men først skulle vi komme fram, varme opp hytta, hente vann, reie opp og spise litt. Kommentarene til dette var heller sure.

Fra parkeringsplassen var det heldigvis bare 300 meter løype å brøyte, men med en kraftig stigning. Alt vi skulle spise, klær og andre nødvendigheter for hele påsken måtte bæres eller dras på en gammel pulk for å få det i hus. Det ble ikke få turer opp og ned, men alle hjalp til. Endelig var alt på plass, mørket hadde senket seg og da er det virkelig mørkt. Temperaturen var kommet over 10 grader inne, sengeklærne var spredd overalt og litt fuktige var de nok. Det var gitt strenge ordres om at sengetøyet måtte være varmt og tørt før det var snakk om å legge ungene. Matstellet var enkelt, pølser på pinne i peisen, svartbrent pølsebrød og Cola. Nå måtte vi komme i gang med historien! Det var ikke snakk om å vente til morgenen etter. Heldigvis var det ingen oppvask. Den yngste truet med represalier hvis vi ikke kom med historien og de var ikke små!!!

Som de fedre vi var, så var ingenting avklart på forhånd. Heldigvis har vi begge lest en del så dette ville nok gå bra. Det var min ide så jeg fikk gleden av å starte på historien. Jentene hadde hoppet opp i hjørnesofaen, under dynene som nok ende var litt fuktige, vi i hver vår stol. Det var en Aladinlampe og to vanlige parafinlamper. Passe dunkelt for å la spøkelsene komme.

Litt hadde jeg fått tenkt ut, så det ble APEHÅNDEN, jeg husket ikke forfatteren og heller ikke hele historien, men det spennende husket jeg. Med litt fyr på peisen var det lett å starte historien med en olding som bodde i et gammelt Victoriansk, trekkfullt hus et sted i England. Foran en peis med brennende kull skulle han fortelle sin nevø om den arven han hadde i vente, ikke bare penger, men også en grotesk gjenstand som oldingen hadde fått i sin tid i India.

Heldigvis hadde min venn også lest samme historien så på et sted så overlot jeg til ham å fortsette. Jentene satt med viåpne øyne å hørte etter, det var så en kunne se at de fantaserte videre og så for seg den uhyggen vi prøvde å beskrive. De satt seg tettere og tettere. På et tidspunkt spurte vi om vi skulle ta resten av historien når mødrene kom opp, men det var ikke planer. Her skulle det fortelles ferdig.

Nå måtte den yngste på do så vi måtte lage en litt roligere avsnitt for å få nervene deres litt under kontroll. Vi ville ikke ta sjansen på at dobøtta skulle velte p g a uventede lyder, utenfra. Som jenter flest gikk de i samlet flokk, med en dårlig lommelykt til hjelp. De skravlet høyt for å holde motet oppe der ute, mens vi ble enige om avslutningen. Jeg tror at vi også hadde litt følelse av uhygge. De stormene inn og etter håndvask med iskaldt vann som gjorde stemningen enda mer grøssere, var det under teppene igjen. Denne gangen med en pappa på hver sofahalvdel og sittende ytterst.

Det hadde blåst opp litt ute noe som gjorde at peisen flammet litt mer opp. Vi hadde kommet så langt at APEHÅNDEN hadde blitt tatt ut av et skrin og de kunne se at hånden begynte å røre på fingerene og hånden beveget seg bortover på bordet mot nevøen. Det var åndeløs stillet i hytta, en sa " å mamma" da hendte det. Et forferdelig leven fra verandaen, minst 3 hyl og tre jenter satt opp på fangene våre fortere enn svint. Jeg må innrømme at det gikk kaldt nedover ryggen på meg også. Jeg hadde kommet dit i historien at APEHÅNDEN skulle ta kvelertak på den gamle mannen, men det viste bare jeg.

Vi må ut å se hva dette var sa min venn. Det var ikke planer, vi fikk ikke forlate rommet ikke på vilkår og resten av historien fikk vi fortelle dagen etter. Den natten lå jentene på samme rom og det tok lang tid før de sovnet. Dagen etter fikk vi løsningen på levenet. Det var skiene som sto mot hytteveggen, som hadde rast ned.

Dette utspant seg for 18 år siden. Vi har fortsatt å dra på samme hytta i påsken og det har blitt mange spøkelseshistorier. Jentene har blitt store og det er mange år siden de sluttet å være med, men når vi alle er sammen så kommer historien om hvor spennende det var når bare pappaene var med og fortalte om APEHÅNDEN og skiene datt ned, hvor redde alle var, spesielt pappaene. Mødrene er fortsatt mugne, deres historier kommer ikke opp mot pappaenes . Frydefulle grøss går fortsatt ned over ryggen når vi minnes den historien.

Gunnar Esnali