|
Med pilegrimsferdene og økt reiseaktivitet i middelalderen, på 1300-tallet, utviklet
herbergsvirksomheten seg. På de viktigste handelsstedene og i byene, vokste det frem
overnattingssteder som kunne tilby både mat og drikke. Her i landet ble i første rekke
bondegårdene brukt som herberger eller vertshus. Først mange år senere ble betegnelsen
hotell tatt i bruk. Hotell betyr egentlig et stort, fornemt privathus, men er i dag en
internasjonal betegnelse for bedre "herberger".
Mot slutten av 1800-tallet tiltok
reisevirksomheten. Dampbåter og utbyggingen av jernbanen var en naturlig følge av James
Watts dampmaskin, og førte til at noen reiste for å finne arbeid. Noen, spesielt
overklassen, reiste for å se seg rundt i verden. Denne reisevirksomheten førte naturlig
nok til økt etterspørsel etter overnattings- og serveringssteder. Noen organisert
turisme kan en imidlertid ikke snakke om. I begynnelsen av 1900-tallet ble veinettet bedre
utbygd, og flere overnattingssteder så dagens lys. Noen rene feriesteder dukket opp,
først og fremst på Vestlandet.
Allerede tidlig på 1800-tallet fantes
det hoteller i Kristiania (Oslo), men det var knapt med overnattingsmuligheter i Bergen og
Trondheim på den tiden. De fleste byhotellene på den tiden hadde navn etter dem som drev
stedet, for eksempel Søstrene Larsens hotell, Fru Byes hotell og Madame Olsens hotell.
Den økte reisevirksomheten førte
etter hvert også til flere hoteller på landsbygda. Disse lå gjerne i tilknytning til en
gård der det tidligere ble drevet skysstasjon.
Frem til 1917, kunne
overnattingsvirksomhet drives fritt. Men etter den tid begynte noen kommuner å kreve
løyve for å drive slik virksomhet. Først i 1935 fikk vi den første loven (hotelloven)
som regulerte overnattingsvirksomheten. Ordet "hotell" var beskyttet helt frem
til 1983, men i dag kan alle overnattingsbedrifter som har løyve kalle seg hotell.
|
