Julenissen og den gode
hjelperen.
av Gro Jeanette Nilsen
På en stubbe langt inne i Nissenes Skog, sitter en julenisse og
gnir seg i øynene, som er fulle av tårer. Ikke en lyd høres i
skogen, bortsett fra snufsingen hans.
- Det er vanskelig å være julenisse, tenkte han trist. Men
julenissen er klar over at dette ikke er så lett å forstå for
barna.
- Ingen vil ha meg på besøk. Vitsen med det å være julenisse er
nesten blitt borte, tenkte han sorgfull. Men det var nettopp
julenisse han ville være, ja han var rett og slett skapt til det.
Han hadde ønsket å være nisse helt siden han var liten. Den gangen
kjente han en liten nissejente som ga ham den fine røde nisseluen
sin, og sa at hvis han passet godt på den og tenkte hardt på henne
av og til, så ville han bli en ekte julenisse, han også. Tenk å få
glede små barn på selveste julaften – ja, voksne også. Det måtte
jo være det beste man kunne gjøre!
Men julenissens store sorg var at han ikke kunne snakke. Alle
andre julenisser kunne jo det, og han ville så veldig gjerne
snakke med alle barna. Før han mistet taleevnen koste han seg i
nissedrakten og var sikker på at han var den gladeste julenisse i
hele verden. Men nå var han liksom ikke bra nok for noen.
Julenissen satte seg ned ved en hau med juletrær som lå ute i
snøen, og han følte seg så ensom og lei seg når han tenkte på alle
de glade, festkledde barna han nok ikke fikk se, at han til slutt
begynte å gråte.
- Hva er det du er så lei deg for da? hørte julenissen med ett en
stemme som sa. Han skvatt til, og så seg rundt. Men han var da
alene her? Det eneste han så rundt seg, var en masse juletrær som
lå i en hau ved siden av ham.
- Har du mistet reinsdyrene dine? fortsatte stemmen.
Endelig gikk det opp for julenissen at det virkelig var et av
grantrærne som snakket til ham. Han sperret øynene opp, og ristet
på hodet; både som svar på spørsmålet, og fordi han trodde han
hadde hørt feil.
- Jeg gleder meg heller ikke til jul, sa juletreet. – for det er
ingen som vil ha et sånt rart juletre som meg, så skjev som jeg
er! Jeg forstår jo det, men jeg skulle så inderlig ønske at noen
ville ta meg inn i varmen…
De ordene fikk julenissens hjerte til å smelte, og han tenkte at
han hadde i alle fall tatt juletreet inn i hjertet sitt.
- Det var sikkert meningen at du og jeg skulle møtes, fortsatte
juletreet. – Jeg skulle ønske jeg kunne lære deg å snakke. Du får
sikkert lyst til å si noe når du ser all den fine hvite snøen og
alle de forventningsfulle barna?
Julenissen nikket.
- Jeg tror jeg har en ide’, sa juletreet, full av ekte juleiver. -
Du behøver vel ikke å snakke hvis du skal være en sånn hemmelig
julenisse som kommer ned gjennom pipa for å gi ungene
overraskelser i julestrømpen. Bare så synd at da får du ikke sett
dem når de får overraskelsen for det var vel det du ville?
Julenissen nikket trist.
- Ikke gråt, jeg tror vi har en mulighet til. Men da må du gå
rundt og bære på meg, og jeg ordner snakkingen…Ta med deg en
kjelke i tilfelle det blir slitsomt å gå og bære på meg!
Da strålte julenissen opp og smilte sitt bredeste julenissesmil.
Den julen var det mange som så en julenisse gå rundt i gatene og
bære på et juletre. Heldigvis var ikke juletreet så veldig stort.
Noen ganger ble de stoppet av barn eller voksne som lurte på ting,
og hver gang svarte juletreet, og det var heldigvis ingen som la
merke til at det ikke var nissen som snakket. Eller, det var i
alle fall ingen som sa noe til det.
Juletreet og julenissen ble gode venner, og arbeidet godt sammen
den julen. Om ingen andre ville ha dem, hadde de i alle fall
hverandre. Ungene syntes de var morsomt med den fine nissen med
juletre, og de voksne snakket om ”den koselige julenissen med
medbrakt juletre”
Midt på selveste julaften så de en stresset familiefar som løp
rundt omkring og lette etter juletre, men alle juletrærne var
borte nå. Alle bortsett fra det ene. Da familiefaren så julenissen
og juletreet, så utbrøt han:
- Åh! Akkurat hva jeg trenger; både juletre og julenisse; jeg har
ikke fått tak i noen av delene! Er det mulighet for å få lånt både
deg og treet? spurte han forhåpningsfullt og så på nissen. - Ja,
du skal få nissegrøt også hvis du vil!
- Det er helt i orden!, svarte juletreet for julenissen som smilte
fra øre til øre.
Sånn gikk det til at både julenissen og juletreet kom til nytte på
julaften akkurat som de hadde ønsket, og endelig fikk julenissen
oppleve å se barneansikter som lyste opp i glede da de fikk se
ham.
*
Det var gått et helt år; snart ville julefreden senke seg igjen.
Julenissen som ikke kunne snakke ruslet rundt i gatene alene. Han
husket så godt hvor fint det hadde vært å samarbeide med juletreet
i fjor.
Han hadde vært borte ved stedet der juletrærne var. De var på
samme sted i år, men det var nye juletrær. Hans gamle venn
juletreet visnet og døde en stund etter jul i fjor, for sånn er
det med juletrær.
Julenissen var lei for det, men han visste det var naturens gang.
Samtidig syntes han at han hadde lært mye av samarbeidet med
juletreet.
- Nå er jeg liksom ikke så redd og lei meg mer, tenkte han.
Juletreet hadde lært ham at det gikk an å ha det bra og være seg
selv, selv om man ikke var akkurat som alle andre. Han husket
juletreets forslag om å være en sånn hemmelig nisse som kom
gjennom pipene til barna om natten, og det kunne han fint greie.
Men på en måte så var han blitt modigere nå. Ja, julenissen syntes
faktisk at han var klar for en større utfordring. Han visste ikke
helt hvordan han skulle gjøre det. Men han ville prøve å være en
skikkelig nisse – men på sin egen måte.
Noen dager før jul, skrev han en lapp hvor det sto; Jeg er en
julenisse som er ledig for oppdrag. Men jeg kan dessverre ikke
snakke, men mitt høyeste ønske er å få lov til å være julenisse
likevel og besøke snille barn.
Mange stoppet og leste lappen som julenissen viste frem, og det
var flere som syntes at dette var en god ide’. Julenissen lagde
mange avtaler om å komme og besøke barn på julaften. I tillegg så
hadde han de nattlige pipejobbene sine.
På julaften da julenissen var på vei til et av hjemmene han skulle
besøke, traff han en kjent skikkelse. Det var familiefaren fra i
fjor. Han hadde nok ikke gjettet hemmeligheten med at det var
juletreet som snakket for julenissen i fjor.
- Hei; har du ikke juletre med deg i år? hilste familiefaren. –
Kanskje du har tid til å stikke innom oss i år også? Det var jo så
hyggelig i fjor!
- Nå kommer min store sjanse, tenkte julenissen.
Han fant frem papir og blyant, og så skrev han ned hvordan det var
fatt med han og juletreet og om hvorfor de samarbeidet. Deretter
viste han det til familiefaren.
- Heisann, det var nytt! Det hadde jeg aldri gjettet! Men det var
en utrolig god ide’! Men det gjør ikke noe for oss om du ikke kan
snakke. Nå vet jeg jo om det, og det er veldig hyggelig hvis du
tar deg en tur! Ungene snakket mye om deg og juletreet ditt etter
at du gikk i fjor, og de har til og med spurt om den samme nissen
kommer i år! Jeg sa at det kunne jeg ikke love, men de vil bli
glade over å høre at du kommer likevel!
- Den julaften i fjor var spesiell, men det er jammen denne også!
tenkte nissen med seg selv den natten, etter at han hadde utført
alle julenisseoppdragene sine. Dette hadde jo gått kjempefint! Nå
som han hadde våget å stole på seg selv og på andre, og godtatt
sine problemer og gjort det beste ut av dem. Nå forsto han hvor
mye bedre man kunne få det, bare man våget å ta noen skritt
videre, og prøve å gjøre noe som han egentlig syntes var skummelt.
Julenissen var en sliten men glad julenisse. Han hadde hatt
utrolig mye å gjøre denne julaften, og det var så gøy, for det var
jo dette han elsket å holde på med! Han sendte en varm tanke til
sin gamle venn juletreet. Hadde det noen ide’ om hvor mye det
hadde hjulpet ham? Ikke bare med den ene julaften i fjor, men med
hele hans syn på seg selv?
Julenissen kom alltid til å ha et spesielt forhold til juletrær og
julaftener etter det. Før følte han seg som en halv julenisse som
ingen ville ha. Nå følte han seg verdsatt både av andre og av seg
selv uten helt å forstå at det kunne skje så mye godt på en gang.
- Og det å føle seg nyttig er viktig hvis man skal kunne tro på
seg selv, tenkte han før han sovnet.
Julenissen sov så godt, at han la ikke merke til den søte
nissejenta som sto og så på ham.
- Det var godt at du likte juletreet jeg sendte til deg, kunne man
høre nissejenta hviske i vinternatten.
|
