Tjernet i skogen
Snøen dalte ned som
store snøflak. Det var juleaften. En herlig vinterdag. Lysene
skinte fra hus og butikkvinduer. På politistasjonen var det også
pyntet for anledningen. Det var stille for en gang skyld.
Kriminaletterforsker Kåre Kristoffersen satt på kontoret og tenkte
på alle som ikke ville få en like hyggelig julefeiring. Han jobbet
alltid på denne tiden siden han ikke hadde familie.
Plutselig ringte telefonen. Han tok den og hørte en kvinne som
visket skrekkslagent: -Hjelp meg, nå kommer han og dreper meg.
-Hvor er du? Ropte Kåre.
-Jeg er i en hytte i skogen ved et tjern. Så hørtes et
redselsfullt skrik og røret ble slengt på.
Kåre la på røret og løp ut til bilen. Han startet motoren og
kjørte av gårde. Han stoppet ved en rasteplass som lå like ved en
skog. Han låste døren og løp innover i skogen, men hvor han en
lette fant han ikke noe hytte ved et tjern. Han kjørte rundt i
flere timer og løp rundt i skog og mark men han fant ingen ting.
Tilslutt var han tilbake til kontoret og sjekket kartet over hele
området, men han kunne ikke finne noe der heller. Kåre ringte for
og ordne med et helikopter, men det var ikke lett. Siden det var
julaften var det ingen som kunne hjelpe ham. Han var frustrert,
kvinnen var kanskje død alerede. Han forsto ikke hvor dette stedet
kunne været. Da hørte han noen banke på døren. Han så opp og der
sto Bjarne som var skogvokter. Han smilte og ga Kåre en kurv full
med frukter, nøtter og marsipan. Han spurte: -Nå mye å gjøre?
Kåre reiste seg opp og svarte: -Det var stille, men nå har det
skjedd noe fryktelig og så fortalte han Bjarne om telefonen han
hadde fått.
Etterpå sto Bjarne og stirret på Kåre en stund før han sa: -Det
der var mystisk, jeg vet om en hytte som lå ved et tjern, men den
er borte nå. Den brant ned. I dag er det akkurat hundre år siden
det hendte.
Kåre stirret overrasket på ham.
Bjarne nikket og sa: -Bli meg meg så skal jeg vise deg hvor det
er.
Kåre fikk på seg jakka og så dro de.
De hadde gått ganske langt innover i skogen og nå sto de ved et
tjern. Bjarne gikk bort til der hytta hadde stått. Nå var det bare
snø som lå der. Kåre masserte tinningen og lurte på hva i huleste
dette var. Han gikk sakte mot Bjarne og stoppet like ved ham og så
seg rundt.
-Det hendte noe her for hundre år siden. Bjarne så spørrende på
Kåre.
-Har du tid til å høre?
Kåre nikket og følte et grøss på ryggen. Det var noe med dette
stedet. Bjarne fant noe ved og tente på så de kunne få litt varme
i kroppen. Det lå en trestamme like ved bålet. Bjarne hadde hatt
med seg en saueskinnsfell og la den over stammen. Kåre satte seg
ned ved siden av Bjarne som tok frem to lommelerker som var fylt
med whisky og ga en til Kåre. De tok begge en slurk så begynte
Bjarne å fortelle.
-Det var en ung kvinne som bodde her ute. Hun var flink med urter
og kunne lege folk. Hun ble kalt trollkvinnen. Hun var virkelig
vakker med langt ravnsvart hår og grønne øyne som skinte som
diamanter. Du følte deg ikke særlig høy i hatten når du så henne
dypt inni øynene. Det var noe mystisk ved henne. Men folk kom til
henne med plagene siden. Min Oldermor pleide å besøke henne. Hun
ble alltid frisk etter og ha vært hos henne. I dag er det hundre
år siden trollkvinnen ble drept. Hytta hun bodde i begynte å
brenne. Det ble funnet et lik der inne som de mente var henne. Hun
hadde et halsskjede av en grønn glitrende sten rundt halsen.
Bjarne stoppet opp og tok en slurk og så inni bålet. Kåre måtte
riste på hodet.
-Det kan da ikke være henne som ringte, jeg mener døde mennesker
ringer ikke, sa Kåre.
Bjarne snudde seg og så ham inni øynene og sa: -Hun vil at du skal
finne morderens familie.
Kåre måpte og måtte le. Han lo så han falt bakover og fikk seg et
smell i hodet. Han kom seg opp og masserte der han slo seg.
Bjarne var like alvorlig da han spurte: -Du tror ikke på
spøkelser?
Kåre heiste på skuldrene og kremtet før han svarte: -Har aldri
hørt eller sett noe. Han så Bjarne inni øynene og merket at fargen
var sort som natten. Da hørtes et forferdelig skrik. Kåre skvatt
opp fra stammen og inni mellom busker og trær så han en elg med en
sort ravn på hornene, den skrek ut. Så hørte han Bjarne si: -Der
er trollkvinnen og hun trenger din hjelp så hun kan ta sin hevn.
Det ble for mye for Kåre for plutselig falt han sammen og alt ble
svart.
Han våknet med armene og hodet på arbeidsbordet. Han blunket er
par ganger og reiste seg opp i en sittende stilling og så seg
rundt i rommet. Ikke noe kart, ikke noe kurv med frukt oppi. Han
reiste seg opp fortumlet og gikk ut til bilen. Den var snødd helt
ned. Han forsto ingen ting. Hadde alt bare vært en drøm? Kåre gikk
inn og lagde seg en kopp kaffe. Idet han satte seg i stolen hørtes
et lite kremt. Kåre så opp og mista kaffekoppen i gulvet. Han
stirret måpende på kvinnen som sto i døren. Det var jo
trollkvinnen! Kåre måtte ha sett morsom ut for kvinnen lo en
fortryllende latter og blunket skøyeraktig.
Så smilte hun og sa med en nydelig stemme: -Du må ikke jobbe så
mye så du sliter deg ut. Hun plukket opp koppen og tørket opp
kaffesølet.
Kåre kjente hvordan hjertet dunket inni ham.
Han kremtet og spurte: -Hvem er du og hva kan jeg gjøre for deg?
Kvinnen smilte. -Mitt navn er Celina -Jeg leter etter min
oldermors grav.
-Hun var visst en klok kone. Jeg har lett rundt på kirkegården,
men jeg finner ingen grav med hennes navn på. -Kunne du hjelpe meg
å finne den?
Kåre hadde fremdeles drømmen i hodet og ble urolig etter hvert som
kvinnen snakket.
-Selvfølgelig, hvis du setter deg ned i stolen der skal jeg ringe
noen. Kåre tok opp røret og ringte skogvokteren Bjarne. Han fikk
svar etter et ringesignal.
-Hei Bjarne, du kunne ikke komme en tur til stasjonen?
-Jeg kommer om tyve minutter svarte han og la på.
Kåre snudde seg mot kvinnen og sa: -Det kommer en mann hit som
kanskje kan hjelpe deg.
Kvinnen smilte og nikket. -Du ser ut som om du har sett et
spøkelse. -Jeg kan berolige deg med at jeg er et menneske av kjøtt
og blod. Hun reiste seg opp og tok hånden hans. Hun hadde et fast
håndtrykk og hånden var myk og varm.
Kåre smilte og svarte: -Du for unnskylde meg men jeg har jobber
veldig mye og da du kom hadde jeg akkurat våknet av en levende
drøm.
Kvinnen smilte til ham. -Du for jobbe litt mindre og siden det er
julaften burde du dra hjem til din familie.
-Jeg har ingen familie, derfor jobber jeg på slike dager. De hørte
døren ble åpnet og Bjarne kom smilende inn. Kåre ble beroliget av
at øynene hans var blå. Han fortalte hva kvinnen ønsket.
Bjarne klødde seg på haken og tenkte hardt da han tilslutt svarte:
-Severina Karlsen, min bestefar fortalte meg mye om henne. Hun var
virkelig en utrolig kvinne. Hun kunne sine saker om urter og ting.
Bjarne smilte til kvinnen og fortsatte: -Hun ble begravd ved det
lille tjernet ikke så langt fra hvor jeg bor. -Bli med meg, sa
han.
Kåre ville også bli med. Han syntes dette lignet litt vel mye på
drømmen han hadde hatt.
De sto ved et lite tjern og midt ute i tjernet var det en
gravstein laget som en liten hytte. På døren sto det med
gullskrift, Severina Karlsen døde 24. desember 1902. Akkurat
hundre år siden i dag.
Kåre svelget og spurte: -Hvordan døde hun?
Bjarne klødde seg tenkende på haken igjen og svarte: -Ingen som
vet, det var visst litt mystiske omstendigheter rundt dette. Noen
turgåere hadde funnet henne i vannet. Hun lå i vannkanten. Hun
hadde på seg en tynn nattkjole. Hun bodde i et hus som lå like ved
her. Ingen vet hva som fikk henne til å gå ut i bare nattkjolen og
ned til vannkanten. Huset hennes brant ned senere på kvelden.
Kåre ble stående å stirre og følte at bena ble som gele. Bjarne
fikk akkurat tatt tak i ham før han segnet om. Kåre kom fort til
seg selv og fortalte hva han hadde drømt. Etter at han hadde
fortalt om det stirret begge to på ham.
Celina klappet ham på kinnet og sa: -Hun ble ikke drept, hun fikk
et hjerteinfarkt og prøvde nok å få hjelp, derfor gikk hun ut av
huset. Hun hadde alltid stearinlys på og det var det som startet
brannen. -Det er det som hendte, det er jeg sikker på.
Bjarne nikket og sa: -Det kan nok stemme, men du vet hvordan det
er med vandrehistorier, det kan bli noe annet enn det som er
virkeligheten.
Kåre var ikke sikker på noen ting lengre, han måtte klype seg selv
for å forsikre at dette ikke var en drøm heller.
Da de kom inn til sentrum sa de farvel til Bjarne. Celina spurte:
-Kunne du tenkt å spise julemiddag med meg?
Kåre som syntes Celina var en vakker kvinne smilte sitt
sjarmerende smil og svarte: -Det høres hyggelig ut, må bare stenge
sjappa så kan vi gå til en hyggelig restaurant like rundt hjørnet
her.
Hun smilte til ham og nikket.
Den julekvelden ble den beste Kåre hadde hatt på lenge.....
|
