"Livet er nå ok, tross alt" av Thomas Strømstad

Tilbake til oversikt novelle

Klokken var ni, klokken kimte ustanselig helt til jeg fant det meste formålstjenelig å kaste hele spetakkelet i veggen. Akkurat som en stemme fra mitt forrige liv stod klokken der og bælmet i vei. Jeg syntes nesten at den hadde fått et ansikt. Den formanet meg om å stå opp. ”Stå opp til hva?”, svarte jeg tilbake. Blikket mitt for rundt hele rommet. Formiddagssolen hadde begynt å invadere rommet og jeg kunne kjenne at den virket irriterende på meg. Fornemmelsen at nå var dagen i gang igjen gjorde meg ikke noe annet enn deppa, kanskje litt angstfull også.

Jeg kikket rundt i rommet mitt: Støvlagene hadde mer eller mindre laget deksel på tv-skjermen, pairer lå rundt og fløt som om det skulle ha vært ransakelse i huset. Fem seks poser med søppel stod fortsatt ved døra. Brunosten stod på kjøleskapet, brødkniven hadde slått seg ned på stuebordet og fem kaffekopper med grut som var i ferd med å ligne grønne gressplener hadde spredd seg rundt hele rommet. Jeg lå en halvtimes tid og vurderte å stå opp. Jeg måtte se litt på vekkerklokken igjen:

”Hva er det du glor på sa jeg irritert? Du har fått viljen din nå.” Min morgenkåpe som hadde vært mitt faste antrekk de siste dagene lå like trofast som alltid på gulvet like ved senga. Jeg tok den på meg og begynte å ta meg en liten vandring i leiligheten. Jeg tok en ny halvskitten kaffekopp, gikk rett bort til springen, helte opp i tre skjeer med pulverkaffe, så lunkent vann. Kaffen gled ned på null komma niks og den ufattelige tilfredsstillende følelsen av at hele kroppen fikk seg et så aldri litt puff og følgelig åpnet alle sluser gjorde meg godt. Jeg blir alltid litt gira når pulverkaffen stormer gjennom systemet. Akkurat der og da føler jeg trang til å være litt kreativ:som f. eks å skrive en roman, lage film eller gjøre noe som alle ser. Så går turen til toalettet hvor jeg begynner å ha kreative samtaler med meg selv. I går snakket jeg om min nye bok, i dag er jeg gjest hos Skavlan.

Du som leser dette synes vel at jeg høres ut som en fyr som for lengst burde ha sittet innesperret på Gaustad og ikke sitte her og fortelle min historie. Mulig det, men jeg håper at du likevel vil slå litt følge videre, det kan jo være noe for deg også. Tilbake til denne formiddagen: Jeg slengte meg ned i sofaen, med morgenkåpen liggende rundt livet og et drøss med gammel Aftenposten som underlag. Var da litt hygienisk fortsatt. Jeg begynte mitt sedvanlige morgenritual med å studerer taket. Det var blankt, akkurat som i går.. Gulvet var begynt å ligne gulvet på en gammel industriplass. Jeg slo på en cd av Bjørn Afzelius: ”Tusen bitar”.

Jeg holdt i kaffen, og i et eller to sekunder følte jeg nostalgien flamme opp i meg. Plutselig ringte telefonen. Det var fatteren! ”Jaså, hva har du på programmet?”, spurte han med sin kraftfulle stemme? ”Tja, jeg vet ikke helt, men jeg skal vel en tur på universitetet i dag og gjøre noe research.” ”Ja, ja hvordan går det med oppgaven da? Jo, jeg jobber med kapittel to.” ”Har du begynt å tenke på jobber da?” ” Jo da, jeg tenkte å henvende meg til noen skoler.”
”Ja, du må bare se å få deg noe inntekt nå, du kan jo ikke leve slik du gjør nå i all evighet.” ”Nei da, jeg skal se å ordne noe.” ” Ok, vi snakkes.” ” Ok, hils mor!” Dagens preken fra familiens autoritet var over.

Jeg sjekket om det var noen nye tekstmeldinger. ”Vær så snill, slutt å melde meg, det er slutt! Britt.” En annen lød ” Skal til London med Per. Nina.” Jeg kvitterte med ”Så koselig, noe på gang?” ”Tja, liker ham bedre og bedre.” ”Hyggelig det Nina, tenkte jeg innvendig: Alle de kinoene vi har gått på var vel bare tidsfordriv for ditt vedkommende?” Hadde bare lyst til å sende en ny sms og si: ”Han der Per er vel en bra kar, treging fra BI og allting, men han ligner vel faren din så da er det vel bra. Dessuten: jeg er ingen homo i motsetning til alle de andre tåpelige guttevennene dine. Hadde egentlig bare lyst til å utnytte deg seksuelt” I to minutter lot jeg min aggresjon rase rundt i hele kroppen og jeg nøt det. Jeg var en rebell, jeg var forrådt og nå skulle hevnen komme. Av en eller annen grunn fikk jeg fornemmelsen av at jeg var Ralph Fiennes i ”Schindlers liste” En psykopatisk og maktglad mann som kunne gjøre akkurat hva jeg ville med de som gikk meg i mot.

Etter to sekunder falt jeg om på sofaen. En mektig kraft var i ferd med å få overtaket: ”Mr. Virkelighet” var på besøk. Akkurat som en suveren hærfører kunne den opplyse meg om at Nina, som jeg innerst inne elsket, nå satt i ”Picadelly Circus” og lo av Pers, greit nok, dumme vitser, men allikevel var han finansanalytiker og hadde kredittkort som aldri var ”out of order”. Britt, hadde blitt med Torkel, den nye vennen, på tur til Paris. Han var for øvrig utdannet fotograf og hadde et eget veldrevet produksjonsselskap.

Ja, ja de kunne dra til London og Paris så mye de ville. Tenk å falle for sånne amøber og misfostre. Og hvorfor skulle de til disse flotte hovedstedene. Per var vel typen som trodde at de gamle romerske keiserne kom fra Frankrike, mens Torkel hadde gått to år på filmskole og kunne si alt det som var trendy og kult uten at han egentlig hadde mer kunnskaper enn en tenåring. For noen idioter! ”Mr.Virkelighet” klappet meg på skuldrene og sa: ”Greit nok min venn, men se deg selv speilet. En fyr med tre dagers skjegg, morgenkåpa langt opp på magen, omkranset av møkkete kaffekopper, megastore hybelkaniner og Aftenposten-utgaver tre uker tilbake. Ja, ja de burde kanskje velge deg?” ”Nei, nå har jeg fått nok av deg.” Jeg lukket gardinene, la meg ned på sofaen og gløttet på Home and away.

Ti minutter senere ringte telefonen igjen. ”Hei, det er Pål! ” Pål var min gamle barndomsvenn og fortsatt gode venn. Han bodde i en annen by på en annen kant av landet. Han var sivilingeniør og lurte på hvordan det gikk. Jeg sa inni meg til ”Mr.Virkelighet: ”Ba jeg deg ikke holde deg unna? ”Jeg spilte likevel med og gjennomførte en grei samtale med Pål. Gutten var tross alt min gode venn og han var en fin fyr, det var ikke hans skyld at jeg var på kollisjonskurs med hele verden. Vi avsluttet samtalen og jeg gikk tilbake til sofaen.

Jeg fant tiden moden for å fikse en sandwich. Dagens store høydepunkt, i hvert fall et av de få. Jeg la meg godt utover sofaen og nøt sandwichen mens jeg så på en ny såpeserie. Klokka var blitt halv-ett og det var vel snart på tide å tenke på middag. Jeg fant ut at i kjøleskapet var det kun en to dager gammel leverpostei. Jeg tok en dusj , kledde på meg de siste rene klærne og bestemte meg for å ta en tur ned i sentrum. Da jeg satt på t-banen observerte jeg ivrig alle de travle folkene. En fyr satt med Dagens Næringsliv. Han var på min alder. Jeg hadde bare lyst til å gå bort til ham og spørre hvorfor han var en så stor idiot? En annen fyr med hestehale satt og leste Morgenbladet. Hadde lyst til å gå bort til ham og spørre om hva han syntes om den nye plata til DDE: han var vel typen som likte sånne ukjente kjellerband som ingen andre hadde hørt om. Det skulle liksom gjøre ham så mye bedre enn alle oss andre. Jeg sa selvfølgelig ikke noe til noen av dem, men satt og lot blikket gå fra den ene skoen min til den andre.

Jeg gikk omsider av og begynte å vandre rundt i kjøpesenteret. Fikk bare lyst til å kikke litt rundt, kanskje ta en kaffe et eller annet sted og bare la tiden seile sin egen sjø. Jeg fant en liten trivelig kafé og satte meg ned. Jeg nøt kaffen i lange drag samtidig som jeg betraktet alt kaoset forbi meg. Det føltes godt på en måte. Jeg hadde fristilt meg selv fra alt og alle. Jeg var ikke en av dem, jeg var en utilpasset drømmer som ikke lenger gadd å kjempe for en plass blant de ordentlige. Nå vet jeg ikke hva folk som så meg ville tenke, særlig rebelsk eller farlig virket jeg ikke der jeg satt i min blazer, halvskitne svarte olabukser og svarte Dr.Martens sko. Jeg var ikke engang spennende nok til å virke provoserende. Jeg var bare meg, en fyr som folk sikkert syntes var grei, men som ingen gjorde noen videre refleksjoner over.

Jeg ble mer og mer bisarr i min lek med egen tanker og til slutt så jeg for meg min egen nekrolog og begravelse. Så for meg at mine nærmeste nå plutselig hadde blitt veldig glade i meg. De ble intervjuet i Dagbladets magasinet som hadde ”selvmord” som tema. Jeg ble omtalt som en glad og livlig fyr som brydde seg om alle andre. ”Men kjente vi ham egentlig så godt som vi burde?”, var omkvedet blant alle de som påsto å være mine venner. Etter hvert ville Britt vie sin kamp til selvmordsaken, mens Nina ville begynne å skrive dikt viet kun til meg. Hun ville sågar måtte fortelle Per at jeg var til hans sønn og at hun egentlig hadde elsket meg. Jeg ville derimot sitte på en sky og tilfreds si.” Ja, ja dette skulle dere ha tenkt på før, men hyggelig at dere gjør det nå.”

”Kan æ sett mæ her?” Jeg ble plutselig revet opp av denne stemmen, som tydeligvis kom nordfra et eller annet sted. Det var en jente, sånn ca 20-25 år gammel. Hun hadde mellomblondt langt hår og snille øyne. Hun virket litt sjenert faktisk og smilte litt forsiktig. ”Ja!”, smilte jeg greit tilbake. Det var ingen bord ledige og ettersom jeg satt ved et av de største bordene spurte hun om hun kunne sette på den ene siden. Jeg tok frem en notatblokk som jeg ikke hadde skrevet i på mange år. Jeg følte bare behov for å vise at jeg var opptatt. Visste jo at folk nordfra har en egen evne til å slå av prat på de meste merkverdige steder. Håpet bare at hun ikke var en sånn nordlending som begynte å fortelle om dagen sin bare du gav henne et blikk. Men hun var ikke det, hun kjøpte seg en kaffe. Det viste seg at hun hadde to kroner for lite til et smørbrød. Servitøren var italiensk og viste ingen nåde. Blikket av den litt vevre jenta som stod der og måtte ta til takke med en kopp kaffe ble for sterkt til og med for meg.

Jeg gikk opp til henne og sa sånn uten videre: ”Mangler du kroner kjære?” Hun ble litt perpleks, men svarte: ”Ja, men æ klare mæ.”

Før hun fikk sagt noe mer gav jeg han de to kronene. Hun så forlegent på meg og det var ikke helt fri for at hun rødmet litt: takk ska du ha” Bare hyggelig, syntes ærlig talt at du kunne få det. Hun smilte forsiktig tilbake og gjentok.: ”Takk ska du ha!” Jeg satte meg ned og skulle til å begynne å skrive litt i boka, men plutselig sa jeg bare sånn uten videre:”Hvor kommer du fra? ” Lensvik” aha, det er Lofoten det. ”Nei”, hun lo litt, ”det er i nærheten av Senja.” ” Ok, vel det er der oppe.” Hun lo litt. ”Og du ?”, sa hun litt mindre blygt.” ”Bærum.” Hun tok en forsiktig bit av smørbrødet. Jeg så på henne og min tilvante aggressive mentalitet følte seg litt truet. Dette skulle ikke skje. Næh, tenkte jeg, hun er sikkert en enkel nordlandsjente med en fisker til kjæreste. Han heter sikkert Gøran og kommer snart til å gjøre henne på tjukken og så blir hun kjerring. Jeg bestemte meg for å ”skjerpe” meg og ble likegyldig igjen.

” Ka hete du?”
” Sivert. Og du?” ”Katrine.” ” Fint navn det”,smilte jeg diplomatisk og prøvde å virke opptatt. ”Ka skriv du på da?” Jeg fikk nesten litt panikk. ”Skriver ned noen avtaler.”

Hun smilte og fortsatte å tygge på smørbrødet. Søren så hyggelig og grei hun var da. Jeg måtte bare prøve å provosere henne: ” Så du har tatt deg en tur bort fra fiskeværet” ” Skal du på Danmarkstur kanskje?”

”Nei, æ bor her” sa hun litt undrende men smilende.” ”Ok, hva gjør du i denne storbyen da?” ” Jobbe, æ jobbe på en institusjon for psykisk utviklingshemmede.” ” Ok, du jobber med sånne ånsinger du da?” Nå ble hun litt mer undrende i blikket og svarte: ”E det du kalle dem?” ” Nei, mente det ikke sånn.” ”Nei vel, men æ syns du kalte dem det.” Blikket hennes var alvorlig nå. Hun så på meg og sa:” Ja dokke har vel ikkje sånne i Bærum, det er vel helst i fiskevær nordpå at ånsinga bor?” I ren affeksjon svarte jeg tilbake: ”Ja, tenk, og nå kan du kanskje la meg være i fred.” ” Selvfølgelig, takk for kaffen.” Hun tok bagen sin og vandret rolig av sted. Nå var jeg tilbake i min gamle tilvante sinnstilstand og jeg følte meg så mektig og kuul. Jippi, jeg hadde vært drittsekk!

Etter hvert bestemte jeg meg for å gå ned i Menybutikken og handle inn litt til middagen. Det skulle smake med kylling nå tenkte jeg og kjøpte en hel kylling, en stor pariserloff og ingredienser for salat. Det kunne også smake med noen kalde pils, så jeg la noen Hansapils i handlekurva også. Da jeg kom ut av kjøpesenteret fikk jeg plutselig øye på ei som satt og sendte tekstmeldinger. Det var Katrine. Uten å tenke på noen verdens ting gikk jeg rett bort til henne og ble stående og se på henne: ”Du verden så søt hun var.” Hun fikk øye på meg og ropte: ”Hei du, æ sitt no berre her og ,melde med en av ånsingane.” Jeg satte meg ned ved siden av henne og sa ” Unnskyld. Jeg var virkelig dum i sted.” ”Håper at du kan tilgi meg.” ” Hun så undrende på meg .” Ka e galt med å være ånsing da, vi har det mye moro skjønne du.” Vi brast i latter begge to. ”Er vel litt åns selv jeg ,” kom det fra meg. I alle fall kan det virke sånn. ”Lyst til å ta en ny kaffe, en forsoningskaffe.” Hun svarte ja og vi gikk på Egon cafe ved Sentralbanestasjonen. Praten gikk livlig og min selvbestemte aggressive og bitre tilnærming hadde visst smyget seg ut på et eller annet tidspunkt. Hvor lenge har du bodd i oslo? ”Æ har bodd her i et år.” ”savner du Lensvik, da?”

”Æ savne noe , og andre ting savne æ ikkje.” Og hva er det du ikke savner dristet jeg meg til å si: ” Småligheta, det e jo så mye baksnakking på slike småplassa.” Måtte le litt for meg selv: Hun var litt nordlandstrompet allikevel, men ikke til det overdrevne. ”Ka driv du med:?” Tja, hva skulle jeg svare. Holder på med hovedfag i sosiologi. Akkurat på dette svarte hadde jeg ventet at hun ville svare med følgende svar:” Næ men så spennendes. I stedet svarte hun:”Like du det?” Vanligvis pleide ikke folk å vise noe annet enn tilsynelatende positiv interesse. Jeg ble nesten litt satt ut. I motsetning til de fleste fulgte hun heller ikke opp med: Hva har du tenkt å bruke det til”, men i stedet kom det fra i henne: Hvorfor valgte du sosiologi? Det var i grunn lettere å svare på det. ”Jeg valgte det fordi jeg alltid har vært interessert i samfunnet og kunne tenke meg å lese mer om de store som Marx, Weber, Freud og Tockeville.” ”Freud? Kom det fra henne” ”Ka gjør han i sosiologien? ”

Nå hadde hun taket på meg. Satt denne ungjente fra et fiskevær langt oppe i nord og yppet seg om at jeg ikke kunne plassere de store tenkerne i de rette fagene? Jeg merket at jeg ble irritert og fikk lyst til å være litt spydig, men i det jeg skulle til å slå til med den verbal slagside var det akkurat som om jeg bare landet midtveis og det kom ut av meg:” Hva mener du? Mener du at Freud ikke kan brukes i sosiologien? ” ”Æ meine No ikke at han ikkje kan brukes, men æ ser no heller på Freud som en representant for forståelse av individet” Sosiologan er vel meire opptatt av å se hele samfunnet i ett ? ” Jeg måtte bare medgi at hun hadde et poeng der. ”Hva var det du dreiv med egentlig?” ” Æ jobbe på ein institusjon for psykisk utviklingshemmede.” ”Utdannet innen faget?” ” Æ har fagbrev som omsorgsarbeider” ”Ok, trives?” ” Ja, men æ har tatt artiumsfag og ska begynne å studere medisin til høsten:”

”Jeg var i ferd med å falle fra stolen, kaffen holdt på å gjøre full retrett.” Jeg skjønte at jeg måtte parere min egen forskrekkelse før hun ville merke min mildt store forbauselse.” Det er jo fint da, sa jeg” ”ja, æ har no løst å prøv ,men æ grue mæ litt au. ” ”Hvorfor det?” ” veit ikkje om æ så flink tel å les strukturert, men æ elske å les.” ”Leser du mye ?.” Før jeg visste ordet av det hadde hun dratt opp tre bøker fra posen sin. Den første var en Charles Dickens, den andre en bok om Thor Heyerdahl, og den tredje var ” Edward Gibbons” The fall of the Roman empire.” Spesielt boka til Gibbon fanget min oppmerksomhet. ” Gibbons?” sa jeg med dårlig skjult begeistring. Gamle minner fra barndommen da min morfar fortalte om de gamle romerne strømmet gjennom hodet mitt. ” ”Ja, du kjenne sikkert til ham. Helt siden læreren min på voksengymnaset fortalte om romerriket har jeg hatt dilla. Han anbefalte meg Gibbons og her er den i min eie sa hun med et smil som kunne smelte de mest kyniske.

Det var lenge siden jeg hadde følt det sånn, men Kathrine fikk meg til å føle meg vel. Det kan sikkert høres klisjéaktig ut, men sånn var det. Jeg ble bare sittende og kjenne på den gode følelsen av harmoni og lykke. Jeg så på handleposen min og jeg som tidligere på dagen hadde vært bevisst på å gå hjem, lage en utsøkt middag og nyte flere glass med Hansa i selskap med Cornelius Wreesvjiik, hadde kommet på en helt annen tanke: Lyst å komme på middag i kveld? Hun så på meg og dro på det litt før hun med et smil sa ” Når skall æ komme da?” Jeg var nesten i ferd med å si: Du kunne bli med nå , så kan vi lage middag sammen, men så kom jeg på at leiligheten min ikke engang var presentabel for en uteligger. ”Klokken åtte?” ”Ok, sa hun og smilte.” Jeg forklarte henne veien og det virket som om hun skulle klare det greit.

Jeg så på klokken, den viste fem. Det var bare å komme seg hjem, være supereffektiv og sette i gang med kokuleringen. Oppgaven var formidabel men det som for meg tidligere virket som en uoverkommelig utfordring skulle jeg klare i dag. Jeg tok først et overblikk over leiligheten , brukte noen minutter på å planlegge rydding og rengjøring, så satte jeg i gang. Støvsuget, vasket, tørket støv, ryddet plass i skapet hvor alt søppel og skittentøy ble kastet.

Etter en time så det faktisk ikke verst ut. Jeg satte sporentreks i gang med å tilberede maten. Dekket bordet og fant frem to pils. I det jeg kunne sette meg ned og tørke svetten av pannen og konstatere at jeg var vel i havn, ringte det på døra. Da jeg åpnet fikk jeg se en jente med det bølgende håret om skuldrene. Hun hadde på seg en mørk genser og svarte bukser. Hun smilte litt beskjedent. Hun så seg litt rundt i leiligheten .”Koselig her da.” Og når jeg tenkte over det så det faktisk ikke så verst ut. Mine bestrebelser hadde i hvert fall ført til at det så mer presentabel ut enn på lenge. Hadde til og med skiftet duk på bordet. Den forrige hadde vært der siden min mor kom med den ny og ren for noen måneder siden. Vi satte oss for å spise. ”Hvordan smakte det?” Hun smilte og sa:” Veldig bra til å være en aleneboende pappagutt fra Bærum. Nei da, det var kjempegodt.” Vi ble sittende lenge og snakke ved maten. Kathrine var så livlig, så fri og direkte uten å være vulgær eller enkel. Hun tok meg med på en reise i sin egen virkelighet og sine drømmer. Det var en forbindelse mellom dem som jeg ikke hadde kunnet se i mine egne. I det Kathrine fortalte om hvordan hun hadde hatt det opp igjennom årene der oppe i det værharde nord og hvordan hennes livsmot og livsglede hadde vokst seg sterkere og sterkere, følte jeg at jeg ble smittet. En sterk følelse av glede seg igjennom meg. Det var herlig!

Etter middagen tok jeg frem en hansa pils til henne og vi satte oss ned i sofaen. Jeg satte på en plate av Dire Straites , nærmere bestemt ”Brothers in arms”, min store favoritt. Hun smilte. ”Den huske æ veldig godt .” Hun var synlig begeistret. ”Åå, hvor husker du den fra?” ”Æ gikk på folkeskole på Nesna. Det var en av de siste dagan. Vi hadde party og etter å ha gått sammen med ham i et år uten så mye som å si hei til ham gikk æ bort til ham og spurte om vi skulle dans? Og tror du ikke han sa ja?” ” Ble dere sammen? ” Kathrine lo:”nei men vi gikk på kino to ganga og spiste pizza. Han var fra sørlandet så det vart ikke noe særlig meir enn brevskriving, men dansen vil æ alltid huske. Tænk det , Sivert, hadde æ ikkje tørt å spørre han om den dansen, så hadde æ ikkje hatt noko minne som æ og han delte. Æ er veldig glad for den dansen.” ”Vil du gjenta det nå?” jeg tok henne i hånden og geleidet henne ut på gulvet.

Vi holdt rundt hverandre mens vi beveget oss med Mark Knoflers stemme i bakgrunnen. Jeg kunne kjenne hennes friske pust mot min og så møttes våre lepper. I ti sekunder var jeg hinsides mitt eget liv. Jeg kjente noe jeg aldri hadde kjent: lykke og en følelse av å både bli hørt og elsket på samme tid. Etter dansen stod vi og holdt rundt hverandre. Hadde lyst til å holde henne resten av natten, men så sa hun med et salig smil. ”Æ må gå, ånsingane venter i morra veit du .” Jeg så på henne og vi satte i å le begge to. ”Og du må læs. Senere på dagen kan vi gå og ta en cappuccino.” ”Ok, ” kom det muntert fra meg. Hun tok på seg kåpa og da hun skulle gå ga hun meg et kyss på kinnet og for ut av døra. Jeg ble stående og betrakte henne fra stuevinduet. Etterpå gikk jeg bort til CD hyllen og fant frem en gammel CD av ”Talk Talk” Låta het ”It`s my life” jeg tok en slurk av pilsen før jeg sa til meg selv: ”Det skal være visst.” Jeg visste ikke hva morgendagen ville bringe, men jeg visste at jeg ville stå opp og tenke: En ny dag, nye muligheter. Du verden hvor herlig tenkte jeg og så på klokka og sa til den: Sees i morra kompis!

 

Tilbake til oversikt novelle